Har også du opplevd at selve prosessen i å nå et mål er det som gir noe? Men hva skjer egentlig da man har oppnådd det man lengtet etter? Veien dit er over og man har oppnådd det man ønsket. Skal man da sette seg tilbakelent å betrakte resultatet, eller skal man radere resultatet og finne seg nye mål. Man oppdager fort at det er veien til målet som faktisk blir selve målet.
Slik er det med samlinger også. Man føler det hadde vært fint med en, så hadde det kanskje vært fint med en til, og gjerne enda en. Men da man har kommet opp i elleve, da er den tolvte ikke så veldig interessant, men du tar den vel med? Man har vel nå så mange at man kan gi noen bort, men nei det går da ikke?
Slik var det med meg. Et annet sted i denne blogg skriver jeg litt om min fjær-samling. Må innrømme at jeg hadde noen ørnefjær i samlingen fra før, men jeg tenkte at under årets ferietur til Lofoten skulle jeg finne noen til. Og det gjorde jeg, elleve i antall av havørn og kongeørn. Ivrig og oppspilt i starten ved å finne en fjær, men mer avslappet etter en stund. Men hadde du spurt om å få en, ville nok svaret blitt nei!